11. jan. 2012

Fùret, vèrbitt ut i livet

Kvar fure i mitt andlèt er merkjer etter slag-
slag utkjempa i livets øydemark.
Og nokre av dei, djupe- det ensa eg idag-
dei visest godt, som ormgongar i bark.
Frå alle netter utan svevn, med handa mot eit kinn-
då månelyset låg mot ruta mi.
Eg vàka over småborna, høgt elska kjerubsinn-
og andlètet la mjuke faldar i.
Mot veir og vind eg fram har gått, med heile meg som skjold-
og famna om alt som har gått imot.
For irrgongar som dèt har gjett, har eg betalt min toll-
eg ber mitt livsverk lett- på dansefot.
Når nokon ser meg smila, sprekk mitt andlèt opp som is!
Og furene som dannast, vert ein veg.
Dei furene fortel deg at :-ho der er sikkert vis!
- Ho smiler slik at LIVET, visest MEG!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar