9. feb. 2012

Hokus krokus

Som små soldatar med ryggar ràke
dei stend i tèla og veks seg strake.
Korleis dei klarer å veksa er-
for meg eit under som håpet bèr.
Med fargar klåre som dagen min,
dei bukkar djupt over frostlagt rim.
Og sjølv når vinden tek tak i dei-
dei stend og smilar med knopp på snei.
Eg neiar litt for dei søte, små-
og plukkar ein for å lukte på.
Då anar eg at dei andre vil,
bli plukka òg, for å høyra til.
Slik gjekk det til at eg ganske lett,
fekk med årets fyrste krokusbukett!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar