Ein tone sette fast sitt spel
og baud meg opp til dans.
" Eg trur eg stansar her eit bel-
og heng meg på din svans."
Den spurde høfleg, men eg fekk
nok ikkje tid til svar.
Den heiv meg rundt, og fòr so vekk-
den tonen, den var snar!
No høyrer eg den har gått lei
av det å skunde seg.
For no har den blitt tonekei-
og ligg her stilt med meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar