23. aug. 2012

Mi eiga stamme stend stødt

Kveldshungrig stend profilen mot dei gråe fjella, bar.
Eit omriss av eit tre som fjellstøtt stend.
Skjelv litt ytst i blada, som til haustfall gjer seg klar.
Snart snur sola opp og gjer si vend.
Ned longs stamma snirklar det seg furer, gamle sår.
Stilt sin kamp mot vinden syng dei no.
Alle fine merkjer etter motstand, år for år.
Legg seg lag på lag og lèt seg gro.
Sevjestraumen stilnar ikkje før når frosten tek.
Då legg den seg kald og berre dormar.
Ligg i dvale, inst i lyet- der er ingen snèk.
Ingen krig mot veir og ville stormar.
Berre uredd vilje, som stend opp for sjølve seg-
motstandskraftig livsånd- tru på livet!
Veit du?..slik som trèet viljar, viljar også EG!
Dvalar litt og stend so i det givet!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar