Eg lèt deg stå åleine
du stod med ryggen mot
med augene vendt bort frå alt det
trygge.
Du visste ikkje kvifor
men gjekk alikevel
demonen min lo latteren, den stygge.
«No går ho, og kjem ikkje
attende meir til deg
no har du brent den alle siste brua!»
Då snudde du og såg meg
med blikket fylt av mot
og eg forstod at vi stod stødt i trua.
Slik er det kanskje berre
det band som saman bitt
ei mor og hennar spire, sjølv den
minste.
Demonar har vi alle
dei sit i kvar ei krå
og freistar skape uro i ditt inste.
Slik stod vi då, vi begge
med avstand kun som tàl,
og såg kvarandre gå mot eigne lykker.
Og nett då klarna dagen
med sol som sveipte land
og min demon han sprakk og gjekk
istykker.
No veit eg at di framtid
er tufta stødt mot fjell
fordi eg gav deg luft nok til å
freiste.
Du svara på din fridom
med å ha trua med
på ferda, på den vègen dit du
reiste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar